Foreldreansvaret ved separasjon og skilsmisse

De rettslige bånd mellom foreldre og barn knyttes i første rekke gjennom foreldreansvaret. Foreldreansvaret gir både rettigheter og forpliktelser ovenfor barnet, og gjelder i første rekke de personlige forhold mellom foreldre og barn.

Den (de) som har foreldreansvaret er også barnets verge. Dette fremgår av vergemålsloven § 3. Vergemålet medfører en styringsrett over barnets økonomi og en rett og plikt til å representere barnet i rettslige sammenhenger.

Hvem har foreldreansvaret?

Det vanlige er at begge foreldrene har foreldreansvaret til barnet. Er foreldrene gift, fremgår dette av barnelova § 34 første ledd. Er foreldrene ikke gift, men de bor sammen, gjelder det samme etter barnelova § 35 annet ledd.

Det er kun hvis foreldrene ikke er gift og ikke bor sammen med faren, at moren har foreldreansvaret alene.

At foreldre som har foreldreansvaret sammen skiller lag, innebærer ingen endringer i foreldreansvaret. Den av foreldrene barnet skal bo fast sammen med, får ikke uten videre foreldreansvaret alene. Dette viser at spørsmålet om hvem barnet skal bo fast hos, må holdes adskilt fra spørsmålet om foreldreansvaret.

Hvis den ene av foreldrene skal miste foreldreansvaret må dette enten skje ved avtale eller ved dom, jf. barnelova § 34 annet ledd.

Foreldreansvaret ved separasjon og skilsmisse

Når foreldre skiller lag, er det en rekke spørsmål som må avklares når det gjelder forholdet til barnet. Det grunnleggende spørsmålet er hvem barnet skal bo fast hos, og den samværsrett den andre av foreldrene skal ha. Det må også avklares om begge foreldrene fortsatt skal ha foreldreansvaret (felles foreldreansvar), eller om det i fremtiden bare skal ligge hos den ene.

Utgangspunktet er at foreldrene fritt kan løse disse spørsmål ved å avtale seg i mellom. Dette fremgår av barnelova § 34 annet ledd. Hvis barnet har fylt 7 år skal det få si sin mening om hvor det skal bo, jf. barnelova § 31 annet ledd.

I praksis blir foreldrene som regel enige om hvem som skal ha foreldreansvaret eller om de skal ha det sammen. Som regel bor barnet hos moren, mens begge foreldrene fortsetter å ha foreldreansvaret sammen, men det er ikke noe i veien for at barnet vekselvis bor hos den ene eller den andre (delt omsorg).

Hvis foreldrene ikke blir enige om spørsmål rundt foreldreansvaret, må domstolene avgjøre det (barnefordelingssak), jf. barnelova § 56.

Før tvisten kan behandles må det være meklet mellom partene hvis barnet er under 16 år.

Når domstolene skal treffe sin avgjørelse, skal domstolen først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Dette fremgår av barnelova § 48, og er også forankret i FNs barnekonvensjon. Avgjørelsen vil alltid være basert på en konkret helhetsvurdering sammensatt av de spesielle forhold i den enkelte sak.

Det er viktig å være klar over at barnets beste må være fremtidsrettet. Man ser på avgjørelsens virkninger for barnet ikke bare på kort sikt, men tar også hensyn til hvordan avgjørelsen har virkninger for barnet på lang sikt.

Når det gjelder spørsmålet om foreldreansvaret, er regelen at foreldrene fortsatt bør ha det sammen, med mindre særlige grunner tilsier at den ene av foreldrene skal ha det alene. Normalt vil den særlige grunnen være at den andre av foreldrene er uskikket til å ha foreldreansvaret.

Når det gjelder spørsmålet om hvor barnet skal bo er et viktig moment ønsket om at barnet fortsatt skal kunne leve i det tilvante miljø. Dette innebærer at den av foreldrene som har hatt barnet hos seg etter bruddet og fremt til avgjørelsen i retten vil ha et fortrinn fremfor den andre. Når forholdene ellers gjør at foreldrene står ganske likt, vil dette normalt være utslagsgivende.

Risikoen ved miljøskifte kan imidlertid oppveies av hensynet til til en best mulig kontakt med begge foreldrene. At et barn ikke skal miste kontakten med noen av foreldrene bør veie tungt.

Hvor barnet har fylt 7 år, er regelen i barnelova § 31 som nevnt at det skal høres før det treffes beslutninger om dets personlige forhold. Og har barnet fylt 12 år, skal barnets mening tillegges stor vekt. Dette følger av rettspraksis.

At barnet normalt vil være tjent med at begge foreldrene fortsatt har foreldreansvaret er naturlig. Men hvis det kan skade samarbeidet mellom foreldrene, og dermed bli en belastning for barnet, kan det ikke aksepteres.

Uansett om foreldrene er enige om hvor barnet skal bo fast eller ikke, kan domstolene avsi dom mot den enes vilje for at de begge fortsatt skal ha foreldreansvaret. Hvis den av foreldrene barnet ikke skal bo fast hos, fratas foreldreansvaret, må det foreligge særlige grunner, som for eksempel at det vil øke konfliktnivået mellom foreldrene og dermed skade barnet.

I praksis er det ikke uvanlig at foreldrene blir enige om at barnet skal bo like mye hos begge. Dette kalles gjerne delt omsorg eller delt bosted.

Samværsrett

Uansett om begge foreldrene eller bare den ene har foreldreansvaret, oppstår spørsmålet om den som ikke barnet bor hos, skal ha rett til samvær med det. Barnet har en rett til samvær med begge foreldrene, jf. barnelova § 42, og forelderen som barnet ikke bor hos har rett til samvær med barnet, jf. barnelova § 43 første ledd.

Begge foreldrene har en plikt til å sørge for at denne retten blir oppfylt, og de står fritt til å avtale samværsrettens nærmere innhold.

Hvis foreldrene ikke blir enige om innholdet av samværsretten og domstolen må avgjøre dette, skal det som tidligere legges vekt på hva som er det beste for barnet. Barnets interesser skal vurderes opp mot ønsket om god kontakt med begge foreldrene.

Samværsrettens innhold om omfang til bero på konkrete forhold i den enkelte sak. Hvis den som krever samværsrett bor i utlandet, vil samværsretten kunne begrenses til Norge.

Unntaksvis kan samværsrett nektes. Fra rettspraksis har man eksempler på vold og mental ubalanse, men terskelen er forholdsvis høy. Hensynet til barnets beste vil alltid stå i fokus.

Den av foreldrene som har den daglige omsorgen for barnet, har plikt til å medvirke til at samværsretten kan gjennomføres, og så langt det lar seg gjøre, få barnet positivt innstilt til samværsretten.